Nå går det mot slutten av praksis og for en karusell det har vært! Som alt annet er ikke praksis en dans på roser. Det har vært både opp og nedturer gjennom de ti ukene jeg har tilbragt her.
Det startet med å gruglede seg. Dette da man faktisk ikke vet hva som møter en før man virkelig er der og det for meg er skremmende. Men nå på slutten sitter jeg bare igjen med en god følelse. Jeg sier at praksis har vært en karusell og da vil jeg si en karusell av følelser. Praksis er meget tidkrevende og det tar mye energi, men samtidig er det så gøy. Gøy å få være med på ting og det er ikke minst gøy å lære. Alle sitter nok igjen med hver sine forskjellige følelser etter en slik periode, men likevel håper jeg alle har fått noe godt ut av praksisen sin. Vi har alle forskjellige veiledere og beboere. Det er helt ulikt hva vi får gjøre og hva vi opplever, noe man dessverre ikke kan unngå. Likevel lærer man så utrolig mye på den korte tiden man er der. Jeg ønsker å liste opp litt ting jeg personlig har fått oppleve i praksis, for å gi dere et mer innblikk i hva en sykepleier kan gjøre på et sykehjem. Gjennom perioden har jeg blant annet fått være med på:
Grunnleggende stell (dusj, morgen/kveldsstell), observert bytting av kateter, hatt medisin ansvar, skiftet morfinport, gitt morfin og midazolam, trekt opp morfin, utført steril prosedyre av innstikksted, ut på tur med beboere, servert mat, matet beboere, lagt dosetter, vært i kontakt med pårørende, livets siste dager, dokumentert i gerica, lagt coban, tatt blodprøver, tatt vekt og mye mye mer…
Som 1 årsstudent kan jeg trygt si at tiden har flydd fra start til nå mot slutten. Praksis perioden har bare vært en liten del av dette skoleåret, men så utrolig betydningsfullt. Det er vanskelig å skulle ta farvel med beboerne på sykehjemmet. De jeg har fått tilbringe de ti ukene mine med og de som har vært med på å gjøre min praksis til en super periode. Også vil jeg bare avslutte med om du vurderer å søke sykepleien, SÅ GJØR DET! Og gled deg til praksis. Det er en unik erfaring og ikke minst utrolig gøy.
Tiden flyr i godt selskap, god stemning og gode omgivelser. Dette er et faktum! Jeg har hatt en utrolig fin tid ute i praksis. Overgangen fra å være avhengig av din veileder, til å bli mer og mer selvstendig. Den følelsen er helt fantastisk. Når man ser tilbake i tid, vil man se en stor personlig utvikling av kunnskap og ferdigheter. I tillegg får man en mestringsfølelse og blir mer og mer trygg i møtet med pasienter som har behov for hjelp til å mestre sin hverdag med sine helseutfordringer.
I løpet av de 9 ukene i praksis, har jeg blitt bedre kjent med to avdelinger.
Den første uken gikk ut på å observere rutinene i avdelingen, samt bli kjent med ansatte og beboere. Også skulle jeg velge en primær pasient som jeg skulle være ansvarlig for. Denne pasienten skulle jeg bli ekstra godt kjent med, blant annet deres levevaner, livsstil og matpreferanser.
De neste ukene fikk jeg muligheten til å være på forskjellige prosedyrer slike som stell, forflytning, STOMI-skift, sårstell, CRP og vitale målinger ved ankomst, administrering av legemidler i PEG og kateterisering. Jeg fikk også en følelse av å være en «ekte sykepleier» da jeg fikk lov til å dele ut medisiner, samt kontrollere antall tabletter i dosetten. Infusjon og blanding av antibiotika er en annen prosedyre som jeg har vært borti i, og som jeg syntes var veldig spennende å være med på.
Nå er jeg i den siste uken av praksisperioden, og veilederen min syntes det var på tide for meg å utfordre meg selv og være så selvstendig som mulig. Det hørtes litt vanskelig ut i begynnelsen, men siden man er såpass godt kjent med alle, så har det godt bra så langt.
Privat bilde
Til slutt vil jeg gjerne si det er nyttig å prøve å komme seg ut av komfortsonen. Det betyr at man bør prøve å kaste seg ut i nye ting og komme ut av den trygge boblen. Desto mer man er med på, desto mer lærer man. Derfor anbefaler jeg å spørre veilederen alt man lurer på, være nysgjerrig – med andre ord, sulten på ny kunnskap! Ønsker alle en god praksis når den tid kommer.
En ting jeg vil dele med dere som satt spesielt inntrykk for meg i denne praksisen, var å bli med på mitt første MORS. Det å bli med på et MORS går ut på å stelle en død pasient, noe som var utrolig spesielt å bli med på. Jeg husker at min umiddelbare reaksjon da jeg gikk inn til pasienten, var at jeg begynte å gråte litt. Selv om jeg ikke hadde noe spesielt forhold til denne pasienten, var det likevel veldig sterkt, der man får mange blandede følelser. Det var både trist, rart, litt sjokkerende, men også veldig fint. Man blir litt overveldet av mange forskjellige følelser på en gang! Det ligger en kropp der som man skal fortsette å behandle med respekt, og gjøre stellet så verdig som mulig.
Da vi ble med på MORS fikk jeg og mine medstudenter gode instrukser på hva vi skulle begynne å tenke på. Blant annet lærte vi rutinene til vår praksisveileder, der veileder fortalte at planlegging er viktig. Først pratet vi litt rundt det vi skulle bli med på og at stellet skulle utføres med respekt og verdighet. Ting som å tenne et lys inne på rommet og det å holde omgivelsene rundt ryddig og pent, var også viktig. Vi unngikk å prate for mye med hverandre mens vi var i rommet, for å vise respekt. Det første vi måtte gjøre var og blant annet ta på nakkestøtte. Etter dette gikk det blant annet i stell og vask av pasienten, og skjermet kroppen til pasienten der vi kunne. Videre tok vi blant annet på klær som ønsket fra pårørende/pasienten selv.
Til slutt, snakket vi litt om hvordan vi følte det. De fleste satt igjen med like følelser, og det var at det var fint å kunne bli med til siste slutt. Vi visste at pasienten fikk en verdig slutt og et stell som ble utført med respekt, og det ga en god følelse.
Så det er sagt, er dette heller ikke noe jeg ville vært foruten å oppleve. Det er alltid rart å se døde mennesker, men samtidig er det noe av det mest naturlige i verden. Helt til slutt vil jeg si at man vokser mye etter en slik praksis! Man lærer ekstremt mye om seg selv og andre, og det vil jeg ta med meg videre.
Nå har vi kommet til siste uke av praksisperioden. For en læringskurve vi har hatt! Da vi startet for snart 10 uker siden, møtte vi et ukjent sykehjem med ukjente beboere og personale. Det var mye å sette seg inn i. Alt ifra rutiner på mat og stell til ulike sykepleieprosedyrer var nytt. Nå sitter vi igjen med masse nye erfaringer og et godt innblikk i yrket som sykepleier på sykehjem.
På samme måte som at vi hadde forventninger til praksisstedet, hadde også de forventninger til oss. Vi gikk inn med stor lyst til å lære og å få være med på så mye som mulig. Vi har hatt et åpent sinn hele veien. For oss har det vært viktig å få mulighet til å prøve oss på ulike oppgaver, slik at vi kunne få brukt det vi har lært på skolen i praksis. Dette føler vi absolutt at vi har fått gjort. Veilederen vår har tatt oss med på alt hun har gjort, og har bidratt til at vi har fått et fantastisk praksisopphold.
Her prøver vi de ulike heisene man kan bruke ved somatiske utfordringer.
Siden vi har vært på en korttidsavdeling, har vi fått møte mange forskjellige mennesker med ulike problemstillinger. Vi har fått være med på alt ifra innkomstsamtaler, tatt målinger i henhold til NEWS skåringsskjema, administrering av legemidler, legevisitt, blodprøver, satt inn veneflon og kobling av infusjonssett. Dette er bare noen få av mange oppgaver man gjør som sykepleier. Nå gleder vi oss til å fortsette på studiet og til nye spennende praksisperioder i hjemmesykepleien, psykiatrien og på sykehus!
Vi har virkelig hatt det gøy under disse 10 ukene og vi takker alle de fantastiske menneskene som har bidratt til dette, både beboere, ansatte og selvfølgelig veilederen vår. Håper dere andre har hatt en like fin og lærerik praksis som det vi har! Ønsker dere en god og velfortjent sommerferie når den kommer. Klem fra Maia og Emilie ❤
Hei, og velkommen til mitt siste innlegg her på kickstart-bloggen 🙂
Nå som praksisperioden er gjennomført, så er det endelig litt lettere å rydde opp i hodet og se tilbake på hvordan alt har fungert, så la oss gjøre det sammen!
Ressursene vi har hatt for vurdering av praksis er: – Emneplanen: En tabell hvor man kan se læringsutbytter, eksempler på oppgaver man kan gjøre, hvordan utbyttene knyttes til respons*, Og obligatoriske innleveringer/oppgaver/vurderinger som skal bli gjort. – Respons: Et digitalt verktøy som viser hvilke kompetanser vi skal utvikle, og på hvilket nivå vi skal være i de diverse kompetanseområdene innen midtvurdering og sluttvurdering. – Ukeplan: En læringsplan for hver uke som vi selv lager basert på uketema, emneplanen og respons-punkter. – Lærer: En lærer fra skolen som er ansvarlig for alle studentene på sykehjemmet. Læreren vurderer innleveringene og gjennomfører obligatoriske aktiviteter som klinisk veiledning og vurderinger, og er selvfølgelig også en person vi kan gå til om vi har spørsmål – Veileder: En avdelings-sykepleier på sykehjemmet som er ansvarlig for et par med studenter og fungerer som vår primære lærings-kilde
Hver for seg ville disse ressursene vært umulig å bruke om man vil bestå, så trikset er å finne en måte å knytte dem sammen på, slik at man får mest mulig ut av praksisperioden.
Emneplanen virket ved første øyekast veldig stor og uoversiktelig, og personlig hadde jeg ikke fått med meg hvor stor betydning den hadde før jeg skulle levere inn første ukeplanen, noe som førte til et veldig ukesfokusert arbeid, i stedet for å fokusere mer på at ting skal skli over i de følgende ukene. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men det ville absolutt vært en fordel å, før praksis, gå gjennom hele planen og lage et utkast av en egen praksisplan, slik at man vet ca hvordan praksisperioden vil se ut. Dette kan derimot være veldig vanskelig til første praksis, da de fleste ikke vet helt hva som venter dem, og emneplanen kan derfor virke litt abstrakt frem til man får litt erfaring og en større forståelse. Når det er sagt, så er emneplanen en fantastisk ressurs når man først forstår hvordan man skal bruke den!
Respons har jeg helt ærlig talt fortsatt ikke forstått meg helt på. Det består av 2 skjema: 1 skjema for grunnleggende kompetanseområder, som har fokus på grunnleggende sykepleieferdigheter, og 1 skjema for spesifikke kompetanseområder, som hovedsaklig omhandler arbeid med primærpasienten. Måten skjemaene er bygd opp på er ved punkter, som foreksempel «Planlegger sykepleie i samarbeid med pasient og aktuelle fagpersoner». Og ved hvert av disse punktene har man 5 svaralternativer: «Selvstendig – Delvis selvstendig – Veiledet – Assistert – Uselvstendig». Det er også merket hvilket selvstendighetsnivå man skal ligge på til midtvurdering, og til sluttvurdering. Respons er en god ressurs, men et problem her er å skille selvstendighetsnivåene fra hverandre. For å hjelpe med dette har man en veldig utfyllende tabell, som ikke er særlig intuitiv (Å kunne utføre et bra stell alene uten tilsyn betyr ikke nødvendigvis at man er selvstendig på punktene som er relevante for dette) og som føles krevende å bruke. Tabellen er også veldig generell og er vanskelig å knytte til hvert enkelt punkt i skjemaene, noe som fører til at hvert punkt av de totalt 40-50 punktene blir krevende å vurdere seg selv i. Dette er nok den viktigste ressursen for en god vurdering av praksis, så jeg skulle så absolutt ønske at den var litt lettere å bruke, men heldigvis begynner man et stykke ut i praksisen å få en liten forståelse for hva alternativene på selvstendighetsskalen innebærer, så det funker, men kunne absolutt funket bedre!
Ukeplanen er resultatet av hva man bør lære i forhold til uketemaet i emneplanen, og hvordan punktene under uketemaet knyttes til respons. Dette funket fint for å lage en oversiktlig plan for hva man skal lære i løpet av uka, men endte ofte opp med å være urelevant siden man vanligvis ikke vet hvilke læresituasjoner som vil komme for hver uke. Jeg endte opp med å prøve å bruke ukeplanen som en slags rød tråd for å passe på at alle temaene var utforsket, men mesteparten av læringen kom fra situasjoner som ikke hadde noe med ukeplanen å gjøre.
Læreren var en god ressurs som vi kunne bruke hver gang vi hadde faglige spørsmål. Hun var lett tilgjengelig, lett å kommunisere med og var hyppig innom sykehjemmet. I tillegg til dette var læreren også med på en «Klinisk veiledningsdag» hvor man sammen med lærer skal utføre et morgenstell også kan lærer komme med noen gode faglige tilbakemeldinger.
Veilederen er personen man følger mest under praksisen. De første ukene var meg og partneren min som limt fast til veilederen og fulgte hvert eneste steg hun tok. Veilederen er en person som man kan stille praktiske spørsmål til og lære mye av. Etter hvert som vi ble mer selvstendige var vi selvfølgelig mindre avhengige av å ha veilederen i nærheten, men hun forble allikevel en veldig nyttig ressurs hver gang vi lurte på noe eller ville lære noe nytt. I vår situasjon hadde vi heldigvis og veldig flaks med veileder og ble alltid dratt med på nye prosedyrer når hun hadde noe spennende hun skulle gjøre.
Alt I alt så fungerte vurdering i praksis ganske rotete, men verktøyene vi hadde var allikevel gode å bruke til å finne den røde tråden, og med hjelp fra lærer og praksisveileder så funket det veldig bra, men i tilfeller hvor man ikke er like heldig med hvem man får som lærer og veileder, så kan jeg se for meg at mye forvirring kan oppstå uten å løses opp med deres hjelp.
Så for å avslutte med et lite tips til fremtidige praksisstudenter, så vil jeg si følgende: Sett dere inn i/gjør dere kjent med respons og emneplan før det er for sent! Bruk mye tid på det så vil det være til stor hjelp!
Da var vi ferdig med praksis, og jeg sitter igjen med mange fine og lærerike opplevelser
I min praksisperiode har jeg lært utrolig mye, både om grunnleggende sykepleie og om meg selv.
Jeg trodde først at praksis på sykehjem skulle være litt kjedelig, da jeg har jobbet på eldrehjem før, men dette snudde helt om.
Veilederen vår sa at vi skulle ha på «studenthatten», fordi vi var der for å lære. Og det gjorde jeg, jeg tok på student-hijaben😄
Vi lærte om praksisen bak de ulike begrepene. Og for hver vakt vi jobbet, var det nytt personell som fikk lære fra.
Som student har du mer tid enn andre helsepersonell på avdelingen. Når tiden gikk litt for sakte for oss, stekte vi vafler eller hadde neglesalong for beboerne. Det var som om personen bak diagnosen, kom foran diagnosen og var tilstede.
Vi har om lært det grunnleggende, og jeg takker for alle gode og lærerike opplevelser! Jeg har hatt en super praksisperiode og ser frem til neste praksis! ❤️
Da har jeg nettopp komt meg hjem fra den siste dagen her i praksis. Noe som jeg synes var mye mer vemodig enn hva jeg forestilte meg at det skulle være. Tiden har gått kjempe fort, og plutselig var de åtte ukene med praksis fullført. Jeg har fått mange nye opplevelser, inntrykk og erfaringer som jeg tar med meg videre som sykepleierstudent. Muligheten for å blogge for dere har også gitt meg veldig mye, og reflektert over hverdagen på en helt annen måte.
Praksisen her på sykehjemmet har gitt meg mersmak på sykepleieryrket, og gjort meg mer motivert for veien som kommer videre. Jeg skrev tidligere at jeg startet her med ingen tidligere erfaring fra sykehjem, og nå går jeg ut med mer kunnskap og mestringsfølelse. Samtidig har jeg bygget en relasjon med både beboerne og de ansatte på avdelingen. Det blir derfor veldig rart og ikke komme tilbake nå imorgen.
Jeg har som sagt fått mange nye erfaringene på desse 8 ukene, men de viktigste er nok hvor viktig kommunikasjon er, og spesielt ansiktsuttrykk. Mange av beboere på avdelingen min hører dårlig, og da er ansiktsuttrykket det første de la merke til. Det å være tydelig, presis og kort i setningene gjør også at de forstår bedre hva du mener. Samtidig har jeg lært hvor viktig tålmodigheten blant de eldre er. For de fleste mestrer faktisk mye selv, bare vi gir dem tiden til å fullføre det – og ikke gjøre oppgaven for dem.
Alt i alt så er jeg veldig fornøyd med denne praksisperioden. Jeg hadde en fantastisk læringscellepartner, en god veileder og et trygt og godt miljø rundt meg hver dag. Nå gjenstår det å forberede meg til den siste eksamen dette semesteret, før jeg tar meg en velfortjent sommerferie. Det første året på sykepleien har vært både tøft og krevende med mye arbeid, men helt klart verdt det. Nå er det bare å se frem til sykehuspraksis etter sommeren, og de nye erfaringene som venter da. Dere som er de neste som skal ut i praksis på sykehjem, så må man bare glede seg. Jeg heier på dere!
«Bestem deg for hva du vil. Skriv det ned. Lag en plan. Jobb med det hver dag.»
Nå er det ca. bare tre uker igjen av min praksisperiode og hvor mye vi har vært gjennom på den tiden. I løpet av denne perioden har jeg innsett at det faktisk er svært få som kanskje vet hvordan en hverdag som en sykepleier kan se ut. Dette på både godt og vondt. Det gjør både kolleger og andre rundt usikre da sykepleierne forsvinner til tider. I sykehjemmet der jeg har praksis har en sykepleier en del ekstra oppgaver utenom det vanlige grunnleggende stellet hos beboerne. Jeg skal gi dere en oversikt på de ulike oppgavene sykepleierne gjør i løpet av en uke.
-Bytte fentanyl plaster hver 3 dag.
-Annenhver uke er det bestilling av multidose.
-Mottak av multidose, som må kontrolleres.
-Bestilling av andre medisiner.
-Legevisitt.
-Tavlemøter.
-Bytting og påsetting av Norspan plaster en gang i uken.
-Multidoseimport
-Ta evt. blodprøver som er ordinert.
-Mottak av apotekvarer som skal pakkes ut. A og B preparater skal skrives inn og evt. låses inn.
-Legge dosetter en fast dag i uken.
-Dele ut medisiner.
-Skrive og gi rapport.
Dette er en liten liste av mange ting som en sykepleier kan gjøre i løpet av sin vakt. Man sier at arbeidsoppgaver en sykepleier har er «å behandle sykdom, lindre plager og ubehag, gi omsorg og redde liv». Vi som studenter blir en gjeng med andunger som tråkker bak veilederen sin i løpet av hver vakt vi er i praksis. Vi henger oss med på alt vi kan få være med å se, oppleve og lære. Men man må ikke glemme det grunnleggende stellet hos pasienten, som minst er like viktig som alt annet. Jeg er bare ute etter å påpeke at man til tider er nødt til å slippe opp pasientene etter et stell for å kunne utføre andre oppgaver man som sykepleier er nødt til å gjøre. Dette for å holde hjulene i gang og igjen dekke pasientene sine behov.
Bruk av respons:
Nå har vi vært gjennom midtveis vurdering og her har respons skjema blitt tatt i bruk. Respons er et skjema som blir brukt i løpet av praksisperioden for å kunne vurdere ut ifra hvem nivå man er på som student. Skjemaet er tilpasset deg og hvem praksisperiode du er i. Først og fremst er det veileders oppgave å huke deg av på hvem nivå veilederen mener du ligger.
De ulike nivåene er: uselvstendig, assistert, veiledet, delvis selvstendig og selvstendig.
Jeg og min veileder satt oss ned sammen før midtveis vurderingen. Her kunne vi diskutere og bli enig om hvor man føler man ligger i forhold til hvilket nivå som kreves. Nå som førsteårsstudenter forventer skolen at vi studenter ligger på assistert nivå på de fleste punkter innen en midtveis vurdering. Videre er det veileders tur til å skrive en kommentar til oss studenter. Etter dette blir skjemaet overført til oss studenter der vi igjen kan skrive vår egne kommentar på hva vi mener om praksisen og hvilke mål vi har for oss selv. Under midt evalueringen går du, veileder og lærer fra skolen gjennom skjemaet sammen.
Dette er en utrolig fin metode på å bli evaluert, slik at du får god innsikt i hvor du ligger på nivå og hva slags mål du bør sette deg for å kunne gjør det enda bedre.
Hei igjen, og velkommen til mitt siste blogginnlegg! Nå er jeg ferdig i praksis på sykehjem, og for en opplevelse det har vert. jeg har ledd, jeg har grått, og jeg har fått mange gode klemmer. Etter så mange timer omringet av fantastiske ansatte og beboere var det hjerteknusende å si hade. Jeg og min læringspartner var så heldige at vi fikk en avdeling der mange av beboerene forstod at vi var studenter og at tiden vår på sykehjemmet kom til en slutt. Når vi tok vår hade runde, ble det fort tårevått, både fra vår side og fra beboerene sine. Vi hadde jo alle blitt så glade i hverandre. Den ene beboeren holdt til og med en liten tale for oss studentene, der beboeren kalte oss engler, og fortalte oss hvor mye hun satte pris på oss, hvor mye glede vi gav de på sykehjemmet og hvordan vi måtte ta med oss alt vi hadde lært videre. Denne beboeren har oppriktig endret livet mitt, på så mange måter. Jeg føler jeg har vokst som person etter samtaler med flere beboerene, og det har vert en fryd å sitte time inn og time ut å snakke med de vidunderlige menneskene jeg har fått gleden av å blitt kjent med.
I løpet av praksis har jeg fått oppleve mye, og det mest lærerike jeg fikk lov til å være med på var at jeg fikk lov til å være med inn på rommet til en beboer som hadde gått bort i i løpet av natten. Dette var en kjempe spesiell situasjon for min del, fordi dette var mitt første møte med døden, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve dette i de trygge rammene i praksis. De ansatte og praksislærere min tok godt vare på meg og min medstudent i tiden etterpå, og gjorde det til en veldig trygg opplevelse for oss. Det var en helt spesiell atmosfære inne på rommet til beboeren, og alle var kjempe respektfulle, og når de forklarte oss ting, snakket de lavt og med mye respekt for beboeren og situasjonen. Dette var utrolig lærerikt, men også veldig merkelig og en påkjenning de neste dagene.
Et lite tips jeg har lyst til å gi til andre studenter og fremtidige sykepleie studenter er: snakk med pårørende. Jeg har fått så mange gode og fine samtaler sammen med beboerene og dems pårørende og de pårørende alene som jeg har lært så utrolig mye av. Jeg hat lært å stille riktige spørsmål, forklare situasjoner til pårørende på en god måte og generelt være der for å hjelpe, for ved å jobbe innen helse hjelper du ikke bare beboere og pasienter, men du hjelper også de pårørende. Du viser at du er interessert i dems nære og kjære, og at du bryr deg om de. Og noen pårørende har sagt til meg at de setter veldig pris på at vi virkelig setter oss inn i beboerene og situasjonen og snakker med de pårørende. Så hvis jeg skulle gitt et tips, så er det det.
Et kapittel i livet er over, og nå skal jeg videre på nye eventyr. Tusen takk til de som har lest innleggene mine og lagt igjen fine kommentarer, det har vert veldig koselig å skrive om mine opplevelser i praksis. Håper alle andre også har hatt en fin praksis og til fremtidige studenter, lykke til og kick ass ❤ Takk for meg
Nå sitter jeg på vaktrommet for siste gang. Jeg har stelt for siste gang, servert frokost for siste gang og spist lunsj med de fine medstudentene for siste gang.
Noe av det fineste med praksisen har vært lunsjene våre syns jeg. Vi har delt erfaringer og historier, vi har vært slitne, frustrerte og delt mestringsglede når noen av oss har brutt viktige barrierer.
Det kameratskapet er noe jeg virkelig vil ta med meg videre. Vi har blitt godt kjent, og jeg kommer til å savne de fine stundene våre i pausene.
Ellers må jeg jo bare innrømme at jeg aldri ble helt venn med respons. Jeg ble litt overveldet av alle innleveringer og skjemaer en periode. Men etter at jeg rev meg litt løs og tok en uke av gangen, gikk det bedre. Jeg måtte minne meg selv på hvem jeg gjør dette for. Jeg er jo ikke i praksis for å glede en veileder eller lærer, dette er noe jeg gjør helt for min egen del. Hvor mye jeg vil ha ut av disse ukene har vært opp til meg. Noen dager er energien på topp og da går det i ett, mens andre dager syns jeg har vært skikkelig tunge. Praksis kan være slitsomt, det kan være utfordrende og frustrerende.
Men jeg og gjengen min her på sykehuset kom oss i mål til slutt.
Akkurat nå er jeg så tung i hodet at jeg ikke klarer å reflektere så mye.
Det å gå i læringscelle kan være litt krevende. Jeg følte flere ganger at jeg ble litt uselvstendig og usikker på hva som egentlig var forventet av meg. Jeg følte også at jeg og medstudenten ble sett på som ett individ, ikke to selvstendige studenter.
Samtidig var det fint å ha en å dele alt med de første ukene når inntrykkene var så store.
Jeg har aldri hatt praksis før og har ikke noe å sammenligne med, så nå gleder jeg meg stort til neste periode til høsten en gang.
Jeg håper du har hatt glede av bloggen min. Tusen takk for at du ville være med meg gjennom denne perioden!
Læringsblogg 