MORS

En ting jeg vil dele med dere som satt spesielt inntrykk for meg i denne praksisen, var å bli med på mitt første MORS. Det å bli med på et MORS går ut på å stelle en død pasient, noe som var utrolig spesielt å bli med på. Jeg husker at min umiddelbare reaksjon da jeg gikk inn til pasienten, var at jeg begynte å gråte litt. Selv om jeg ikke hadde noe spesielt forhold til denne pasienten, var det likevel veldig sterkt, der man får mange blandede følelser. Det var både trist, rart, litt sjokkerende, men også veldig fint. Man blir litt overveldet av mange forskjellige følelser på en gang! Det ligger en kropp der som man skal fortsette å behandle med respekt, og gjøre stellet så verdig som mulig.

Da vi ble med på MORS fikk jeg og mine medstudenter gode instrukser på hva vi skulle begynne å tenke på. Blant annet lærte vi rutinene til vår praksisveileder, der veileder fortalte at planlegging er viktig. Først pratet vi litt rundt det vi skulle bli med på og at stellet skulle utføres med respekt og verdighet. Ting som å tenne et lys inne på rommet og det å holde omgivelsene rundt ryddig og pent, var også viktig. Vi unngikk å prate for mye med hverandre mens vi var i rommet, for å vise respekt. Det første vi måtte gjøre var og blant annet ta på nakkestøtte. Etter dette gikk det blant annet i stell og vask av pasienten, og skjermet kroppen til pasienten der vi kunne. Videre tok vi blant annet på klær som ønsket fra pårørende/pasienten selv.

Til slutt, snakket vi litt om hvordan vi følte det. De fleste satt igjen med like følelser, og det var at det var fint å kunne bli med til siste slutt. Vi visste at pasienten fikk en verdig slutt og et stell som ble utført med respekt, og det ga en god følelse.

Så det er sagt, er dette heller ikke noe jeg ville vært foruten å oppleve. Det er alltid rart å se døde mennesker, men samtidig er det noe av det mest naturlige i verden. Helt til slutt vil jeg si at man vokser mye etter en slik praksis! Man lærer ekstremt mye om seg selv og andre, og det vil jeg ta med meg videre.