Nå sitter jeg på vaktrommet for siste gang. Jeg har stelt for siste gang, servert frokost for siste gang og spist lunsj med de fine medstudentene for siste gang.
Noe av det fineste med praksisen har vært lunsjene våre syns jeg. Vi har delt erfaringer og historier, vi har vært slitne, frustrerte og delt mestringsglede når noen av oss har brutt viktige barrierer.
Det kameratskapet er noe jeg virkelig vil ta med meg videre. Vi har blitt godt kjent, og jeg kommer til å savne de fine stundene våre i pausene.
Ellers må jeg jo bare innrømme at jeg aldri ble helt venn med respons. Jeg ble litt overveldet av alle innleveringer og skjemaer en periode. Men etter at jeg rev meg litt løs og tok en uke av gangen, gikk det bedre. Jeg måtte minne meg selv på hvem jeg gjør dette for. Jeg er jo ikke i praksis for å glede en veileder eller lærer, dette er noe jeg gjør helt for min egen del. Hvor mye jeg vil ha ut av disse ukene har vært opp til meg. Noen dager er energien på topp og da går det i ett, mens andre dager syns jeg har vært skikkelig tunge. Praksis kan være slitsomt, det kan være utfordrende og frustrerende.
Men jeg og gjengen min her på sykehuset kom oss i mål til slutt.
Akkurat nå er jeg så tung i hodet at jeg ikke klarer å reflektere så mye.
Det å gå i læringscelle kan være litt krevende. Jeg følte flere ganger at jeg ble litt uselvstendig og usikker på hva som egentlig var forventet av meg. Jeg følte også at jeg og medstudenten ble sett på som ett individ, ikke to selvstendige studenter.
Samtidig var det fint å ha en å dele alt med de første ukene når inntrykkene var så store.
Jeg har aldri hatt praksis før og har ikke noe å sammenligne med, så nå gleder jeg meg stort til neste periode til høsten en gang.
Jeg håper du har hatt glede av bloggen min. Tusen takk for at du ville være med meg gjennom denne perioden!
Læringsblogg 