Et kapittel i livet er over

Hei igjen, og velkommen til mitt siste blogginnlegg! Nå er jeg ferdig i praksis på sykehjem, og for en opplevelse det har vert. jeg har ledd, jeg har grått, og jeg har fått mange gode klemmer. Etter så mange timer omringet av fantastiske ansatte og beboere var det hjerteknusende å si hade. Jeg og min læringspartner var så heldige at vi fikk en avdeling der mange av beboerene forstod at vi var studenter og at tiden vår på sykehjemmet kom til en slutt. Når vi tok vår hade runde, ble det fort tårevått, både fra vår side og fra beboerene sine. Vi hadde jo alle blitt så glade i hverandre. Den ene beboeren holdt til og med en liten tale for oss studentene, der beboeren kalte oss engler, og fortalte oss hvor mye hun satte pris på oss, hvor mye glede vi gav de på sykehjemmet og hvordan vi måtte ta med oss alt vi hadde lært videre. Denne beboeren har oppriktig endret livet mitt, på så mange måter. Jeg føler jeg har vokst som person etter samtaler med flere beboerene, og det har vert en fryd å sitte time inn og time ut å snakke med de vidunderlige menneskene jeg har fått gleden av å blitt kjent med.

I løpet av praksis har jeg fått oppleve mye, og det mest lærerike jeg fikk lov til å være med på var at jeg fikk lov til å være med inn på rommet til en beboer som hadde gått bort i i løpet av natten. Dette var en kjempe spesiell situasjon for min del, fordi dette var mitt første møte med døden, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve dette i de trygge rammene i praksis. De ansatte og praksislærere min tok godt vare på meg og min medstudent i tiden etterpå, og gjorde det til en veldig trygg opplevelse for oss. Det var en helt spesiell atmosfære inne på rommet til beboeren, og alle var kjempe respektfulle, og når de forklarte oss ting, snakket de lavt og med mye respekt for beboeren og situasjonen. Dette var utrolig lærerikt, men også veldig merkelig og en påkjenning de neste dagene.

Et lite tips jeg har lyst til å gi til andre studenter og fremtidige sykepleie studenter er: snakk med pårørende. Jeg har fått så mange gode og fine samtaler sammen med beboerene og dems pårørende og de pårørende alene som jeg har lært så utrolig mye av. Jeg hat lært å stille riktige spørsmål, forklare situasjoner til pårørende på en god måte og generelt være der for å hjelpe, for ved å jobbe innen helse hjelper du ikke bare beboere og pasienter, men du hjelper også de pårørende. Du viser at du er interessert i dems nære og kjære, og at du bryr deg om de. Og noen pårørende har sagt til meg at de setter veldig pris på at vi virkelig setter oss inn i beboerene og situasjonen og snakker med de pårørende. Så hvis jeg skulle gitt et tips, så er det det.

Et kapittel i livet er over, og nå skal jeg videre på nye eventyr. Tusen takk til de som har lest innleggene mine og lagt igjen fine kommentarer, det har vert veldig koselig å skrive om mine opplevelser i praksis. Håper alle andre også har hatt en fin praksis og til fremtidige studenter, lykke til og kick ass ❤ Takk for meg