Hei, og velkommen til mitt siste innlegg her på kickstart-bloggen 🙂
Nå som praksisperioden er gjennomført, så er det endelig litt lettere å rydde opp i hodet og se tilbake på hvordan alt har fungert, så la oss gjøre det sammen!
Ressursene vi har hatt for vurdering av praksis er:
– Emneplanen: En tabell hvor man kan se læringsutbytter, eksempler på oppgaver man kan gjøre, hvordan utbyttene knyttes til respons*, Og obligatoriske innleveringer/oppgaver/vurderinger som skal bli gjort.
– Respons: Et digitalt verktøy som viser hvilke kompetanser vi skal utvikle, og på hvilket nivå vi skal være i de diverse kompetanseområdene innen midtvurdering og sluttvurdering.
– Ukeplan: En læringsplan for hver uke som vi selv lager basert på uketema, emneplanen og respons-punkter.
– Lærer: En lærer fra skolen som er ansvarlig for alle studentene på sykehjemmet. Læreren vurderer innleveringene og gjennomfører obligatoriske aktiviteter som klinisk veiledning og vurderinger, og er selvfølgelig også en person vi kan gå til om vi har spørsmål
– Veileder: En avdelings-sykepleier på sykehjemmet som er ansvarlig for et par med studenter og fungerer som vår primære lærings-kilde
Hver for seg ville disse ressursene vært umulig å bruke om man vil bestå, så trikset er å finne en måte å knytte dem sammen på, slik at man får mest mulig ut av praksisperioden.
Emneplanen virket ved første øyekast veldig stor og uoversiktelig, og personlig hadde jeg ikke fått med meg hvor stor betydning den hadde før jeg skulle levere inn første ukeplanen, noe som førte til et veldig ukesfokusert arbeid, i stedet for å fokusere mer på at ting skal skli over i de følgende ukene. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men det ville absolutt vært en fordel å, før praksis, gå gjennom hele planen og lage et utkast av en egen praksisplan, slik at man vet ca hvordan praksisperioden vil se ut. Dette kan derimot være veldig vanskelig til første praksis, da de fleste ikke vet helt hva som venter dem, og emneplanen kan derfor virke litt abstrakt frem til man får litt erfaring og en større forståelse. Når det er sagt, så er emneplanen en fantastisk ressurs når man først forstår hvordan man skal bruke den!
Respons har jeg helt ærlig talt fortsatt ikke forstått meg helt på. Det består av 2 skjema: 1 skjema for grunnleggende kompetanseområder, som har fokus på grunnleggende sykepleieferdigheter, og 1 skjema for spesifikke kompetanseområder, som hovedsaklig omhandler arbeid med primærpasienten.
Måten skjemaene er bygd opp på er ved punkter, som foreksempel «Planlegger sykepleie i samarbeid med pasient og aktuelle fagpersoner». Og ved hvert av disse punktene har man 5 svaralternativer: «Selvstendig – Delvis selvstendig – Veiledet – Assistert – Uselvstendig». Det er også merket hvilket selvstendighetsnivå man skal ligge på til midtvurdering, og til sluttvurdering.
Respons er en god ressurs, men et problem her er å skille selvstendighetsnivåene fra hverandre. For å hjelpe med dette har man en veldig utfyllende tabell, som ikke er særlig intuitiv (Å kunne utføre et bra stell alene uten tilsyn betyr ikke nødvendigvis at man er selvstendig på punktene som er relevante for dette) og som føles krevende å bruke. Tabellen er også veldig generell og er vanskelig å knytte til hvert enkelt punkt i skjemaene, noe som fører til at hvert punkt av de totalt 40-50 punktene blir krevende å vurdere seg selv i.
Dette er nok den viktigste ressursen for en god vurdering av praksis, så jeg skulle så absolutt ønske at den var litt lettere å bruke, men heldigvis begynner man et stykke ut i praksisen å få en liten forståelse for hva alternativene på selvstendighetsskalen innebærer, så det funker, men kunne absolutt funket bedre!
Ukeplanen er resultatet av hva man bør lære i forhold til uketemaet i emneplanen, og hvordan punktene under uketemaet knyttes til respons. Dette funket fint for å lage en oversiktlig plan for hva man skal lære i løpet av uka, men endte ofte opp med å være urelevant siden man vanligvis ikke vet hvilke læresituasjoner som vil komme for hver uke. Jeg endte opp med å prøve å bruke ukeplanen som en slags rød tråd for å passe på at alle temaene var utforsket, men mesteparten av læringen kom fra situasjoner som ikke hadde noe med ukeplanen å gjøre.
Læreren var en god ressurs som vi kunne bruke hver gang vi hadde faglige spørsmål. Hun var lett tilgjengelig, lett å kommunisere med og var hyppig innom sykehjemmet. I tillegg til dette var læreren også med på en «Klinisk veiledningsdag» hvor man sammen med lærer skal utføre et morgenstell også kan lærer komme med noen gode faglige tilbakemeldinger.
Veilederen er personen man følger mest under praksisen. De første ukene var meg og partneren min som limt fast til veilederen og fulgte hvert eneste steg hun tok. Veilederen er en person som man kan stille praktiske spørsmål til og lære mye av. Etter hvert som vi ble mer selvstendige var vi selvfølgelig mindre avhengige av å ha veilederen i nærheten, men hun forble allikevel en veldig nyttig ressurs hver gang vi lurte på noe eller ville lære noe nytt. I vår situasjon hadde vi heldigvis og veldig flaks med veileder og ble alltid dratt med på nye prosedyrer når hun hadde noe spennende hun skulle gjøre.
Alt I alt så fungerte vurdering i praksis ganske rotete, men verktøyene vi hadde var allikevel gode å bruke til å finne den røde tråden, og med hjelp fra lærer og praksisveileder så funket det veldig bra, men i tilfeller hvor man ikke er like heldig med hvem man får som lærer og veileder, så kan jeg se for meg at mye forvirring kan oppstå uten å løses opp med deres hjelp.
Så for å avslutte med et lite tips til fremtidige praksisstudenter, så vil jeg si følgende: Sett dere inn i/gjør dere kjent med respons og emneplan før det er for sent! Bruk mye tid på det så vil det være til stor hjelp!
Takk for meg 🙂
Læringsblogg 